Kvinnelige prester. Dialogen, del 14. Les del 1. Les del 2. Les del 3. Les del 4. Les del 5. Les del 6. Les del 7. Les del 8. Les del 9. Les del 10. Les del 11. Les del 12. Les del 13.
Ragnar Andersen ble ordinert i 1971, tok doktorgraden på Melanchthons arbeid for kirkelig enhet, og meldte seg ut av Den norske kirke to år senere. På hodeplagget, på Junia og på Galaterne 3,28 skiller han der ingen andre i serien har skilt.
Hvert spørsmål står med hele svaret under, uforkortet. Der Ragnar Andersen og sokneprest Vidar Mæland Bakke i Den norske kirke har uttalt seg om det samme, står Bakkes ord i egne blokker. Andersen hadde ikke sett hva Bakke hadde skrevet, og teksten sier ingen steder at han svarer ham. Blokkene står side om side, ikke som replikker.
Ragnar Andersen er 79 år, født i Arendal, sønn av en jurist. Han tok teologisk embetseksamen ved Menighetsfakultetet i 1970 og praktikum året etter, og ble så lærer ved Indremisjonsselskapets bibelskole. Sokneprest i Tjøtta og Vevelstad fra 1977 til utgangen av 1983. Reiseprest i Hordalandsaksjonen mot fosterdrapsloven / Ja til livet Norge. Sokneprest i Kvæfjord fra 1989 til 1993. Statsstipendiat fra 2002 til 2004, og fra 2005 til pensjonsalder.
I 2011 tok han doktorgraden på Philipp Melanchthons teologi og hans arbeid for kirkelig enhet. Han har gitt ut De to skal være ett om ekteskap, skilsmisse og gjengifte, og Concordia Ecclesiae, en bearbeidet utgave av avhandlingen. I en årrekke skrev han tekstgjennomgåelser i Dagen.
I 2013 gikk han formelt over fra Den norske kirke til Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn. Han er frivillig hjelpeprest i DELK Østfold og formann i FBB Østfold og Follo, lokallaget av For Bibel og Bekjennelse. Han bor i Tune i Sarpsborg med sin kone Marianne.
Ingen andre i denne serien har fulgt norsk kirkeliv lenger.
Det han vil si først
Aller først vil jeg minne om at et bibelsk syn på prestetjenesten er sterkt motkulturelt i dagens norske samfunn. Det krever derfor en klar bibelsk bevissthet å stå fast. Samtidig må vi huske kallet til å være sannheten tro i kjærlighet (Ef 4,15). Også mennesker med liten og ingen bibelkunnskap skal om mulig vinnes for evangeliet, ikke støtes bort.
Tekstene
MANTELEN: Hvilke bibeltekster avgjør spørsmålet om kvinnelige prester for deg?
1 Kor 11,3; 1 Kor 14,33b–38 og 1 Tim 2,8–15.
Hodeplagget og håret
Sokneprest Vidar Mæland Bakke i Den norske kirke har svart tidligere i serien at hele passasjen i 1. Kor 11 må leses som kulturbestemt.
Vidar Mæland Bakke, Den norske kirke
«Jeg mener tvert imot at diskusjonen om hodeplagg er et godt eksempel på at kjønnsmessige forskjeller som der og da får en teologisk begrunnelse hos Paulus, likevel må leses i lys av kulturelle forventninger i samtiden og ikke kan regnes som et overordnet etisk eller teologisk spørsmål.»
Ottar Myrseth har på sin side spurt om ikke forskriften om hodeplagg like gjerne kan være bindende. Andersen gjør noe ingen av dem gjør.
MANTELEN: Hva gjør akkurat disse tekstene bindende i dag, når kirken leser andre formaninger, som hodeplagg i 1. Kor 11, som tidsbundne?
I 1 Kor 11 omtaler apostelen både kledning og hårlengde. Jeg mener at her er en viss forskjell. At kvinner dekker hodet, er kulturbestemt, men at de har lengre hår enn menn, er naturbestemt. Begge deler vitner om at det er en skapelsesmessig forskjell på de to kjønn.
Skillet Andersen trekker, går inne i selve teksten. Han gir fra seg hodeplagget og beholder begrunnelsen: kapitlet peker på to markører, én kulturell og én naturgitt, og begge vitner om det samme.
Rommet som forsvant
MANTELEN: Du ble ordinert i 1971, ti år etter at Den norske kirke ordinerte sin første kvinnelige prest. Hvordan har rommet for din overbevisning i norsk kirkeliv endret seg fra da til i dag?
I Den norske kirke har det nok gått fra å være rommelig til å bli borte. Men i noen sammenhenger holder en fast på en bibelsk tjenestedeling, om kanskje ikke alltid like bevisst.
Vetoretten
Om Galaterne 3,28 har Bakke sagt at verset ikke bare beskriver fellesskapet.
Vidar Mæland Bakke om Gal 3,28
«Det er riktig at ordet beskriver fellesskapet, men det er vanskelig å skjelne mellom forståelsen av kirken og fellesskapet og dets tjenester. Det er naturlig å lese dette i sammenheng som et bærende prinsipp for det nye gudsfolket også i forståelsen av tjenestene.»
MANTELEN: De som lander motsatt, peker på at kvinner var de første vitnene til oppstandelsen, at Føbe kalles diakon, at Junia er «høyt ansett blant apostlene», og at det i Kristus «ikke er mann og kvinne». Hvor svikter den lesningen?
Da Jesus møtte djevelen i nærkamp etter dåpen i Jordan, svarte han med et «Det står også skrevet» (Matt 4,7). Det er svært viktig å la Skriften ha vetorett mot våre tolkninger. I Gal 3,28 handler det om samhørigheten i Kristus Jesus.
Bakke sier det er vanskelig å skille fellesskapet fra tjenestene. Andersen setter et prinsipp foran verset: teksten har vetorett mot tolkningen. Så lar han verset bli stående der det står, ved samhørigheten.
«Det er svært viktig å la Skriften ha vetorett mot våre tolkninger.»
Junia eller Junias
Junia i Romerne 16,7 er et av hovedbeleggene på den andre siden. Bakke regner saken som avgjort.
Vidar Mæland Bakke om Junia
«Å hevde at apostelen Junia er en mann er å lese noe inn i teksten som virker totalt usannsynlig. Det virker langt mer sannsynlig at det faktisk fantes kvinnelige apostler i den første kristne tid, slik også Priskilla i praksis var, men at det senere skjedde en skjerping av praksis på grunn av kulturelle forhold.»
Andersen tar det opp uoppfordret, midt i svaret om oppstandelsesvitnene, og går rett på grammatikken.
Forresten er det slett ikke sikkert at apostelen nevner ei kvinne ved navn Junia i Rom 16,7. Minst like sannsynlig er det nok at det handler om en mann ved navn Junias. Paulus nevner navnet i akkusativ, Junian.
Bakke bygger på at et mannsnavn Junias ikke er belagt andre steder. Andersen holder seg til formen på ordet: akkusativen Paulus faktisk skriver, kan komme fra et kvinnenavn og fra et mannsnavn. Det er den formen striden står om, og Andersen lar den bli stående åpen.
Forankringen
MANTELEN: Kvinnelige prester vi har intervjuet, sier at Bibelen er Guds ord skrevet av feilbarlige mennesker, at 1. Tim 2,12 og 1. Kor 14,34 speiler en patriarkalsk kultur, og at all lesning er tolkning. Hvorfor er din lesning mer enn én tolkning blant flere?
Det dere refererer, er nok en tidstypisk tilnærming. Og slik kan en undergrave hele den kristne læren. Men i 1 Tim 2 forankrer apostelen forbudet i læren om skapelse og syndefall. I 1 Kor 14 forankrer han det i allmennkristen praksis og sømmelighet, men også i loven og Herrens bud.
Svaret er det samme grepet Jonny Lehmann og Mark Schroeder gjør i denne serien: apostelen begrunner seg selv, og begrunnelsen ligger ikke i Efesos eller Korint, men i skapelsen. Andersen legger til 1 Kor 14, der begrunnelsen er loven og Herrens bud.
Mannen som skrev om enheten
Doktoravhandlingen hans handler om Philipp Melanchthon, Luthers nærmeste medarbeider, og om det Melanchthon strevde mest med: å holde kirken sammen. Andersen brukte år på å granske hvor langt et forsøk på kirkelig enhet kan strekkes før det ryker.
To år etter at avhandlingen var levert, meldte han seg ut av sin egen kirke.
Overgangen
MANTELEN: I 2013 gikk du formelt over fra Den norske kirke til DELK. Hva var det som til slutt avgjorde saken for deg, og hva kostet overgangen deg?
Kona og jeg hadde da vært med i den nystartede DELK-menigheten i Østfold. Vi gledet oss over viljen i DELK til å være et bibeltroende kirkesamfunn, selv om det ikke er «vanntette skott» mot omverdenen, men nødvendig å kjempe for identiteten, jeg tror nok uansett hvor en befinner seg. I 2013 hadde jeg ikke lenger mye kontakt med Den norske kirke.
Han hadde ikke stått i stilling i Den norske kirke siden 1993. Utmeldingen kom tjue år etter at han i praksis var gått.
Kvinne som mener seg kalt
MANTELEN: En kvinne i menigheten din forteller at hun opplever et ekte kall fra Gud til prestetjeneste. Hva sier du til henne, ansikt til ansikt?
Nå er vel dette en tenkt situasjon, men jeg ville gjerne snakke med henne om de bibeltekstene jeg har nevnt.
«Jeg elsket folkekirken»
MANTELEN: Du skriver at du ser med stor sorg på utviklingen i Den norske kirke. Hva sørger du mest over?
Jeg elsket folkekirken. Når den var kirke for folket. Når Ordet ble forkynt rent og sakramentene forvaltet etter Jesu innstiftelse. Når Erling Utnem, min praktikumsrektor, som ble biskop i Agder, kunne stå på en talerstol og si: Får jeg si deg et biskoppelig ord? Du må komme til omvendelse! Jeg elsket folkekirken når det var like naturlig å innby mennesker til å komme til kirke som å oppfordre til å lese Bibelen, for der å finne Jesus Kristus.
Men spenningen mellom det som er apostolisk kristendom, og det som en stor del av folkekirkens medlemmer vil at kristendom skal være, var økende. Som kirken ble mer og mer utydelig, ble den stadig farligere for sjelene.
Tenk om Den norske kirke hadde holdt urokkelig fast ved apostlenes lære! Men den brøt etter hvert sammen i indre uenighet. Det skjedde ikke over natta. Men det var ikke enighet om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning. Og kirken lot seg fange i sin brede medlemsmasse og kontaktflate.
Hos profeten Hosea er det tale om en situasjon som likner vår situasjon i Norge når Guds hus omgjøres til folkets hus. Herren trekker seg tilbake fra Israel og sier at han vil vende tilbake til sitt sted, inntil folket erkjenner seg skyldige og søker hans åsyn (Hos 5,15). Der Ordet blir forkynt rent og sakramentene forvaltet rett, er han ennå å finne.
«Som kirken ble mer og mer utydelig, ble den stadig farligere for sjelene.»
2016: En kirke som farer vill
Da Kirkemøtet vedtok å innføre vigselsliturgi for likekjønnede par, skrev Andersen en uttalelse for styret i FBB Østfold. Den sto på trykk 13. mars 2016. Saken er en annen enn denne seriens, men én setning i den sier hva han mener står på spill i begge:
Det handler ikke om en ny forståelse av Bibelen, men om en ny holdning til dens autoritet, en holdning som peker mot et totalt teologisk sammenbrudd.
Uttalelsen påpeker også at Den norske kirke i realiteten hadde lagt spørsmålet ut til folkeavstemning blant medlemmene gjennom kirkevalget, og at bispemøtet bar ansvaret: hadde åtte biskoper sagt nei, ville det krevd to tredels flertall på kirkemøtet.
Den skarpeste setningen i uttalelsen gjelder liturgien selv, og den står på FBBs sider undertegnet av ham som formann.
Det er en umulighet å velsigne det som Gud kaller synd. En liturgi for samkjønnet ekteskapsvigsel vil derfor være blasfemisk.
Til den unge mannen
MANTELEN: Hva sier du til en ung mann som vurderer prestetjeneste, men som frykter at denne overbevisningen vil gjøre ham til en fremmed i sitt eget samfunn?
Tror du at Herren kaller deg til prestetjeneste, da kunne du kanskje studere ved Församlingsfakulteten i Göteborg og melde deg til tjeneste i et kirkesamfunn med vilje til bibeltroskap. Kanskje må du kombinere prestestillingen med annet arbeid, som Paulus var teltmaker.
Korset i Eivindvik
På hjemmesiden hans står et bilde av en steinkross i Eivindvik i Gulen. Under står hans egen tekst, på nynorsk.
Krossen kan vere meir enn tusen år gamal. Sola skin på han sjølv i den mørkaste årstida. Kan hende var det nett her Gulatinget møttest med utsendingar frå alle fylka frå Agder til Sunnmøre, til sist òg frå Valdres og Hallingdal. «Det er opphavet åt lovene våre at me skal bøya oss mot aust og be til den heilage Kristus …» Slik byrjar Gulatingslova.
Krossen er eit bilete på ein kross som vart reist på Golgata for nær to tusen år sidan. Der gav Jesus livet og blodet for deg og meg. Tredje dagen stod han opp or grava. Krossen er tom, og grava er tom, men Jesus lever. Han trur me på.
En mann som meldte seg ut av folkekirken, har på forsiden sin et kors som er eldre enn den, og setningen den eldste norske loven begynner med.
På samme side står en minneartikkel om Børre Knudsen, «En kjempe er gått bort». Redaktøren av dette bladet deler fødselsdag med Knudsen, femti år senere. Det er ingen teologisk opplysning. Det er bare en av de tingene som gjør at et intervju begynner et sted og ender et annet.
Kappen
Ragnar Andersen ble ordinert i 1971. Gunstein Innvær, sokneprest i Kautokeino i Den Lutherske Kirke i Norge og Island, var ikke født. De to har svart Mantelen hver for seg, uten å ha lest hverandre, og ingen av dem har fått spørsmål om den andre. De står likevel i samme sak, med et halvt århundre mellom seg.
Andersen legger hodeplagget fra seg og holder på begrunnelsen. Innvær vil ha begge deler tilbake. «Eg meiner det er ein veldig god skikk som kyrkja bør ta tilbake», sier han, og viser til at kirken praktiserte skikken til 1960-tallet. Mannen som ikke har fylt førti, vil ha tilbake det mannen på 79 har gitt slipp på.
Andersen mistet kirken han elsket. Innvær har aldri hatt den å miste. Den ene brukte et langt liv på å holde en linje inne i folkekirken, til rommet var borte. Den andre begynte utenfor, i et kirkesamfunn som ville avsatt ham om han viet likekjønnede, og han sier at han ikke kjenner presset de andre i serien beskriver.
Dette bladet er oppkalt etter en kappe som falt. Elia ble tatt bort, og Elisja tok opp kappen som var falt av ham (2 Kong 2,13). Overleveringen skjedde ikke i et møte. Den skjedde ved at én stod der da den falt.
Kongen er død, leve kongen. Det er ikke sagt om en mann. Det er sagt om det han bar.
TERSKELEN: Bakke gir fra seg både hodeplagget og begrunnelsen. Andersen gir fra seg hodeplagget og holder på begrunnelsen. Begge sier de leser Skriften, og begge sier den binder. Vidar Mæland Bakke svarer torsdag 3. september.