Tonje Røgeberg er snart 61 år og sogneprest på Tjøme. Hun har vært der i seks og et halvt år. Administrasjonen sitter på Nøtterøy, så kontoret på Tjøme er en slags filial der de fem som hører til der, kirketjener og kontoransatt medregnet, må løse de fleste oppgavene på Tjøme og Hvasser.
Folk som kommer inn her, tenker jo at det er praktisk. Skal de kjøre til Nøtterøy for å stille ett spørsmål blir terskelen veldig høy.
Veien inn
Det startet litt tilfeldig for mitt vedkommende. Jeg skulle egentlig bli ergoterapeut. Jeg gjorde det jeg måtte gjøre, for da måtte man ha litt praksis. Jeg gikk på husflidsskole og hadde arbeidsstue. Men det var veldig få studieplasser, så jeg kom ikke inn det første året jeg søkte. Da måtte jeg finne på noe annet å gjøre, og da tok jeg kristendom grunnfag på Menighetsfakultetet.
Så begynte jeg på ergoterapihøyskolen. Og så skjønte jeg at nei, dette var ikke det rette for meg. Jeg lettet mitt hjerte overfor en litt eldre dame og tenkte at jeg ikke kunne slutte. Men hun sa: i all verden, hvis det er sånn du har det, da må du jo bare slutte. Så sluttet jeg omtrent på dagen etter et halvt år.
Da fortsatte jeg på kristendom mellomfag, og så gikk jeg over på teologien.
MARIATurte du å si at du skulle bli prest?
Nei, jeg turte kanskje ikke helt å si det før jeg var nesten ferdig på praktikum. Jeg tenkte litt: kan jeg bli det? Jeg sammenlignet meg med de andre. I sånne akademiske miljøer er det alltid noen som er veldig belest og har full oversikt.
Det som avgjorde, var somrene. Hun hadde tre sommervikariater som student, to ganger i Meldal og på Løkken, og en sommer i Alvdal.
Jeg er nok en litt sånn praktiker. De sommervikariatene gjorde at jeg fikk smaken på det praktiske prestelivet, og på hvor variert og fint det kan være.
Jeg trengte ikke å kjenne så veldig sterkt etter om jeg hadde et kall, om det var Gud som hadde kalt meg til dette. Da jeg fikk prøve det praktiske prestelivet, tenkte jeg raskt at ja, dette passer for meg. Dette kan jeg gjøre. Jeg er allsidig, og det tror jeg Gud kan bruke.
Hun ble ordinert i januar 1994, rett etter studiet. Året før hadde hun giftet seg med en medstudent. Han er også prest.
Under radaren
MARIAHvordan var holdningen til kvinnelig presteskap da du startet?
Jeg er ikke vokst opp i et miljø med kvinneprestmotstand. Jeg gikk i KFUK-speiderne, jeg var på Knattholmen, og jeg har drevet med volleyball og idrett i KFUM-kameratene i Oslo. Så jeg tror det har vært lettere for meg enn for de jentene jeg studerte sammen med, som kom fra et konservativt miljø med kvinneprestmotstand.
De kjempet mye mer. Det var de som kom i diskusjon med gutta i kantina og på forelesninger. Men jeg gikk litt under radaren, fordi det på en måte ikke var et tema. Det var ikke problematisert i mitt miljø.
MARIAHva tenkte du om problemstillingen?
Jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg tenkte: la dem diskutere. Jeg leste jo på en måte det jeg trengte å lese. Men jeg tror rett og slett at dette også handler mye om miljø. Jeg hadde ikke de kvalene.
Hjemmefra var kristendommen med, men uten store ord.
Vi gikk ikke så ofte i kirken på søndager, men det var bordvers og aftenbønn. Det var bare en litt sånn naturlig del. Foreldrene mine sendte meg på speidern og oppmuntret til det, og vi var på familieleir på Knattholmen om sommeren.
Vennene mine, særlig i tenårene, sa til meg: ja, du er jo kristen. Det var nesten sånn at jeg tenkte, ja vel, hvordan vet du det? Men det var nok litt fordi jeg gikk på kuffen, som de kalte det.
Tekstene
MARIAHva oppfattet du at argumentene mot ordinering av kvinner som prester handlet om?
Da handlet det om det å være en hyrde, og at det hyrdeansvaret var knyttet til mannen. Det står noe om at kvinnen skal tie i forsamlingen, og at man har ulike roller. At mens mannen kanskje skal sørge for menigheten, skal kvinnen sørge for familien.
Men som sagt, det bet ikke helt på meg.
MARIADa du leste brevene fra Paulus, hvordan kunne du likevel rettferdiggjøre kvinnelig ordinering?
1 Timoteus 2,11–14 (1930, språklig oppdatert)
En kvinne skal la seg lære i stillhet, med all lydighet. Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre; hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva. Og Adam ble ikke forført, men kvinnen ble forført og falt i overtredelse.
Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode. For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.
Det kan jeg nesten ikke huske. Jeg tenkte vel at man må lese bibeltekster ut fra sin samtid. At de tekstene var både helt naturlige og riktige i sin samtid, men at det ikke behøver å bety at det skal være gjeldende for oss i dag.
MARIAEr du av samme oppfatning fremdeles?
Ja. Jeg mener jo det at det er noe som heter sentrum og periferi. Hva er det viktigste ved evangeliet? Vi diskuterte slaveri på samme måte for 150 år siden. Jeg tenker at det man mener om dette, det er ikke det det står og faller på.
MARIAOg ordene om at kvinnene skal tie i menigheten og spørre hjemme?
Jeg tenker at det kan ha vært helt konkrete situasjoner. Hva gjelder det? Gjelder det forkynnelsen, eller var det rett og slett bare for mye skravling? Jeg fikk nedsatt ordenskarakter på gymnaset fordi jeg pratet så mye i timen, så jeg vet jo at man kan skravle litt.
Jeg tenker at det kan ha vært veldig situasjonsbestemt. Og når vi utdanner oss og leser og blir klokere, så får man heller lese de andre Paulus-sitatene om at det ikke handler om slave eller fri eller jøde eller greker.
Bibelen
MARIAHva er Bibelen egentlig? Er den Guds ord gitt direkte, ord for ord?
Jeg tror nok det er de færreste som tenker at hvert ord i Bibelen er inspirert av Gud. Man vet jo såpass mye om tilblivelsesprosessen. Den rådende skolen da jeg studerte, var den historisk-kritiske tilnærmingen, som på en måte sier at ja, dette er Guds verk, men kanskje ikke hvert enkelt ord.
Man vet at de hadde både venner og kolleger som hjalp til med å skrive. Var det egentlig Lukas som skrev alle ordene? Eller var det kanskje noen han hadde til å skrive for seg, eller sammen med seg?
Men for meg har aldri sånne spørsmål vært så veldig store. Jeg er ikke avhengig av å vite at dette er Guds ord ene og alene for å kunne tro på det som Guds ord. Jeg har nok ikke helt den evnen til å problematisere dette.
MARIAHva tenker du om kirkefedrene og de tolkningene som er gjort de siste par tusen årene?
Det er mye vi fortsatt ser på og tolker på samme måte, selv om noe har endret seg. Jeg tenker det er det samme med det: at også det er preget av sin samtid.
MARIAEr det meningen at vår tolkning skal forandres?
For meg er det ikke noen trussel mot Gud, eller mot evangeliet. Ikke så lenge Jesus er sentrum og ting peker på evangeliet og de helt sentrale tingene, som jeg tenker man klarte å enes om i de første trosbekjennelsene. De står jo fast. Og de er av det aller, aller eldste vi har.
De tolv
MARIAHvis Jesus mente at det skulle være total likestilling mellom mann og kvinne, hvorfor valgte han tolv mannlige disipler? Han underkastet seg jo ellers veldig lite av normene i samfunnet.
Ja, han valgte seg de. Men det er jo andre navngitte disipler også, kvinner, som tydelig sto Jesus veldig nær. Det gjenspeiler jo også samtiden. Han tenkte annerledes, men de som skrev og som lyttet, de var opptatt av at det var mannen som fortsatt var den som er sterk og klok og en naturlig leder.
Jeg tenker at han hadde tolv, men at det sikkert også var andre som var like fortrolige. Disse gikk litt i bresjen, litt foran. Men kanskje har de kvinnelige disiplene gjort en like viktig jobb som samtalepartnere, både for Jesus og for dem. At deres stemme også var viktig, men ikke veldig synlig.
Og så var det disse disiplene som på ulike måter både trengte ham, og som han trengte. Jeg tenker at det handlet om at han trengte ulike personligheter. Det fikk han i de tolv. Og kanskje kunne en av dem like gjerne vært kvinne, fordi det viktige er at de hadde ulike egenskaper.
Første kvinne fem steder
Hun ble ordinert i 1994 og var først vikarprest i Oslo et år, mens mannen ble ferdig med studiene. Så flyttet de til Hallingdal og ble der i tretten og et halvt år. Etter det: Søndre Slagen i Tønsberg, en kort periode i Tjølling i Larvik, og til slutt Tjøme.
Det er klart at jeg var første kvinnelige prest i Hallingdal. Jeg var først i Ål, hvor vi bodde. Og så ble det sånn etter hvert at jeg har vært første kvinne overalt hvor jeg har vært. Søndre Slagen, der hadde det ikke vært noen damer før. Tjølling, der hadde det ikke vært noen dameprester før. Og så endte jeg opp her på Tjøme, og her hadde det ikke vært noen kvinnelige prester før meg.
Så jeg har vært mye mer en foregangskvinne enn jeg egentlig har tenkt meg.
MARIAHar du møtt motstand på Tjøme?
Jeg vet jo at det også her er skepsis blant enkelte som går i kirken. Om ikke kvinneprest-motstand, så har det vært skepsis. Men den blir på en måte ikke uttalt.
Den kommer til uttrykk når folk sier at de er veldig glade for at jeg er her. Hvis de skjønner at en kvinnelig prest er trygt og godt, så blir de ekstra lettet.
De har jo hatt sine forestillinger. Men jeg har nesten aldri opplevd at noen har sagt at de er skuffet over at det ble en dame.
«Det har jo vært sånn at mange var mot kvinnelige prester helt til de møtte en.»
Da de flyttet til Hallingdal, kom hun ikke som prest med det første. Hun var hjemme i fødselspermisjon.
Så begynte jeg som prest, og da hadde de jo blitt kjent med meg. Jeg kom ikke dit som presten deres. Jeg kom dit som kone, mamma og prest.
Tilbake på åtti- og nittitallet trodde man at alle kvinnelige prester var veldig radikale, for eksempel i forkynnelsen sin. Og så så man at kvinnelige prester fantes både på den ene og den andre siden.
To prester i samme hus
MARIAHar det gått på skinner å være to prester?
Ja, stort sett. Vi delte jobben en periode, kanskje i fire år. Da var vi i den samme stillingen og jobbet fjorten dager om gangen. Det gikk greit, men det var ikke så mye å leve av. Da hadde vi bare én inntekt.
Så kom trosopplæringsreformen i 2002, og jeg begynte som trosopplærer i 2004. Da kom det nye stillinger, og da kunne vi ha hver vår og likevel bli boende. Vi jobbet i samme menighet fra 1995 til 2008, men med ulike løsninger. Etter det har vi jobbet i hver vår menighet.
Vi har fri de samme søndagene. Da reiser vi bort eller gjør noe annet. Noen ganger går vi i kirka hvis vi er hjemme. Vi har ikke så mange frie søndager, så da er det fristende å finne på noe annet.
Jeg blir nok på Tjøme. Nå er jeg snart 61 år, så jeg kommer ikke til å søke meg noen annen jobb. Nei, jeg blir her.
Jeg trives fortsatt med å være prest på et litt mindre sted. Jeg har gode kolleger, diakon, trosopplærer og organist her ute, og det er veldig fint. Vi fungerer sammen. Det sitter gode ting i veggene her. Kirka har en naturlig plass i bygda og i folks bevissthet.
Til slutt
MARIAHvordan var det å svare på disse spørsmålene?
Det var greit. Det var litt morsomt å snakke om ting som jeg ikke tenker så mye på lenger.
Det viktigste å si er kanskje det at det kjennes helt naturlig for meg nå. Og det er sikkert fordi jeg har vært prest så lenge. Selvfølgelig også med tiden for de fleste andre, at det er en dame som er prest.
Noen har jo tenkt at damer hadde så mye annet å bidra med inn i forkynnelsen og inn i prestetjenesten. At det er viktige aspekter ved at vi er litt annerledes enn menn. Mer følsomme, eller kanskje kommer nærmere folk, eller har andre perspektiver. Og det kan nok hende.
Men det tror jeg også har utjevnet seg med årene. Fordi da det ble flere kvinnelige prester, så ble også forskjellene mellom oss kvinner større. Det er ikke sånn at bare fordi vi er damer, så er vi helt like. Vi er like forskjellige, vi, som andre folk.
